Foto: Byggenytt

Eidsvollsbygningen i ny og vakker skrud

Å være med på pressevisningen 12. februar var en utrolig fin opplevelse (som herværende bildeserie gir mange gode eksempler på). Til alle som kan: dra og se det selv! Eidsvollsbygningen presenterer seg nå i perfekt skikk, klar til å være midtpunktet i feiringen av Grunnlovsjubileet 2014.

Statsbyggs prosjektleder Lasse Kwetzinsky kan med god grunn oppsummere gjennomføringen av total restaurering nasjonalmonumentet som meget vellykket. Byggenytt har for øvrig en gang tidligere møtt Kwetzinsky som Statsbyggs prosjektleder i forbindelse med et viktig restaureringsprosjekt av en meget verneverdig bygning. Domus Academica, eller Urbygningen som den gjerne kalles, sto høsten 2004 ferdig nyrestaurert innvendig med blant annet Gamle festsal i fabelaktig ny skikk. Riksantikvaren betegnet den gang arbeidet med Urbygningen som den "viktigste restaureringsprosess" i Norge. I dag sies det om restaureringsarbeidet på Eidsvoll at det er unikt i norsk og nordisk sammenheng.

Kwetzinsky nevner to viktige forhold som har gjennomsyret restaureringsprosjektet: kvalitet i, og kunnskap om utførelse av alle arbeidsoppgaver, i stort og smått, samt et meget godt samarbeid mellom alle impliserte parter. Dette har også vært nødvendig, for målet har vært å tilbakeføre bygningen mest mulig til slik den var i 1814, men også å bevare eiendommen og forebygge fremtidig skade. Bygningen skal også, så langt det er mulig, tilfredstille kravene til universell utforming.

Kwetzinsky unnlater ikke å si at han har hatt meget gode hjelpere underveis. Prosjektarbeidet er gjort i nært samarbeid med Riksantikvaren med sin overvåkende rolle, og Eidsvoll 1814 som har ledet inventarprosjektet. Kwetzinsky tar også med en svært kompetent prosjekteringsgruppe (se bilde 3 i serien), og dyktige entreprenører som har stilt med håndverkere som har kunnet sine fag. Alle har hatt eierskap i prosjektet og derfor gjort sitt beste.

Statsbygg har på sin hjemmeside lagt ut omfattende informasjon som grundig beskriver prosjektets alle sider. Her finnes faktaark om Eidsvollsbygningens historie, fra begynnelsen i 1794 og fram til i dag, med tidligere istandsettinger og restaureringer i tilknytning til jubileene i 1914 og 1964. Det er også faktaark som i detalj tar for seg restaureringen av Rikssalen, ulike rom med all sin historie, og den nyoppdagete kjelleren. Nettsiden bringer også en film hvor prosjektleder og fagansvarlig for inventarprosjektet, Geir Thomas Risåsen, tar seere med på en rundtur som kaster lys over høydepunktene. I sum berettes det om et prosjekt som står på manges skuldre med hensyn til fagkunnskap, respekt for gammelt håndverk og fokus på kvalitet og presis detaljering.

Men prosjektet består ikke bare av nyrestaurerte fasader, vakre rom med gylne tapeter og tekstiler i sterke farger. Det er også utført skikkelig krevende og tungt entreprenørarbeid. Om dette trekker Kwetzinsky fram noen eksempler. Alle konstruksjoner med skader er utbedret og reparert etter alle kunstens regler. Alle vinduer er tatt ned. Råte i bjelker, paneler og vindusrammer er fjernet og forsterket med innfelling av nytt materiale. Prinsippet har vært å bevare mest mulig. På hovedbygget er ingen elementer nye i sin helhet. Når det gjelder Søndre Paviljong, var tilstanden så dårlig at det ble anbefalt demontering av bygget for å erstatte råttent materiale med nye og montere det på nytt. Denne løsning ble imidlertid ikke valgt fordi det ville røre for mye ved de gamle konstruksjonene. sier Kwetzinsky. Bygget ble i stedet jekket opp og råttent tømmer ble erstattet med nytt på mest mulig skånsom måte. I denne sammenhengen gir Kwetzinsky ros til Skanska Norge AS som har hatt den bygningsmessige entreprisen (og som etter hvert ble tiltransportert de tekniske delentreprisene). Skanska tilførte prosjektet den nødvendige kompetansen når det gjaldt de omfattende arbeidene med demontering og remontering, grunn- og betongarbeider, samt mur- og tømrerarbeider.

Et annet eksempel er at et stykke ut i prosjektering og med fysiske arbeider i full gang i kjelleren, støter man på ukjente funn i grunnen. Disse var gamle gulvkonstruksjoner, trolig fra Carsten Ankers tid og fra den første bygningen som ble reist på 1600-tallet. Dette betydde midlertidig stopp i etablerte arbeider. Riksantikvaren og Kulturdepartementet kommer på banen og det blir besluttet at funnene skal bli en egen utstilling. Tekniske rom må flyttes ut av bygningen til kjelleren i Norde paviljong og det må prosjekteres om før det gåes videre med utgraving og nyetablering av tekniske føringer. Kwetzinsky beretter at hendelsen var en utfordring for fremdriften. Men på grunnn avdet pågikk arbeider på mange fronter, fikk det egentlig liten betydning tidsmessig.

Et siste punkt som Kwetzinsky belyser, er at selv om huset og det meste av dets innhold er noenlunde det samme som opprinnelig, så er arkitektens rolle i prosjektprosessen mer sentral enn man kan tro. Det er en lang vei fra kunsthistorie til ferdig prosjekt. Løsningene skal fysisk etableres, og det under Riksantikvarens årvåkne blikk.

← Tilbake til forsiden