Mellom hovedadkomstnivået (1. etasje) og campusnivået er det en etasje. Spranget mellom disse to nivåene er tatt opp i en bastion i betong. Samtidig som bastionen forklarer dette terrengspranget er den også med på å avslutte fellesbygget mot avdelingsbyggene samtidig som den tar opp omkringliggende terrengformasjoner.
Foto: Espen Grønli
Universitetene har sitt opphav i middelalderens klostre. Campusbegrepet hevdes å komme fra klostergårdens kvadratiske form som i tillegg til å være praktisk, alltid har vært en kraftfull symbolform med assosiasjoner til læring og meditasjon. Universitetene i blant annet Padova, Oxford og Cambridge er bygget opp rundt en rekke slike gårdsrom. Thomas Jeffersons kjente universitetsanlegg i Virginia fra 1800-tallet er en fortolkning av campusbegrepet, men opprinnelig formet med en åpning ut mot omgivende natur.
I nyere tid har universitetsområder blitt så store at begrepet campus omfatter hele universitetsområdet, det vil si et større parkområde med et stort antall bygninger. Jeffersons anlegg regnes likevel ofte som forløper for de moderne universitetenes karakter. Felles for disse eksemplene er uterommet som ramme for sosial og kollegial kontakt. Ved å ta utgangspunkt i de beste historiske referanser kan et nytt høgskoleanlegg ta opp i seg sosiale og funksjonelle forutsetninger utviklet gjennom århundrene samtidig som anlegget får visuell gjenkjennelighet som et signalbygg. Slik kan også skolen få et kulturhistorisk fundament.
Gimlemoen som campuspark
Gimlemoen kan tolkes som en stor campuspark. Høgskoleanlegget er plassert som et samlende midtpunkt og med en utforming som en storgård eller landsby. Tomtens størrelse og karakter innbyr til til en lav og spredt bebyggelse fremfor en bymessig karakter. Dette gir bedre kontakt og utsikt mot omgivende natur.
Andre steder i parken legges studentbygg og høgskolerelaterte funksjoner. For å opprettholde parkpreget og skille mellom funksjonene er det innpasset parkområder mellom byggene. Det vil kunne opprettholdes selv med området fullt utbygget.
Turveier ledes naturlig gjennom området fra bysenteret til marka. Et klassisk campusrom formes av høgskolens bebyggelse. Dette blir høgskolens fellesrom og fokuspunkt.
Høgskolens organisering
Høgskolen skal gi plass for ca. 5000 studenter og ca. 400 ansatte. Det er derfor svært viktig å kunne skape hjemsteder til de forskjellige avdelingene hvor studenter og ansatte har en egen tilhørighet utover det store fellesskapet som høgskolen er. Ved disse hjemstedene/ møtepunktene gis det kontaktmuligheter i mindre sosiale enheter. Slike hjemsteder er utformet som pausearealer, utvidelser i korridorer ved kommunikasjonskjerner som heiser, trapperom eller ved auditorier. Samtidig må hele anlegget oppleves som et sosialt fellesskap ved å organisere avdelingene og sentralfunksjonene rundt et utvendig campus, samt en romslig sentralhall innvendig.
Undervisningsrommene bidrar til differensiering mellom hjemsted og det store fellesskap. Hver avdeling er utstyrt med et tilstrekkelig antall undervisningsrom for å kunne bli et hjemsted. Samtidig er en betydelig del av undervisningsrommene lagt til fellesarealene ut i fra undervisningshensyn, men også for å stimulere til sosial kontakt mellom avdelingene. Kryssende forbindelseslinjer mellom skolens mange funksjoner bidrar til det sosiale liv ved at det i knutepunktene gis mulighet for kontakt.
Bygninger og landskap
Campusrommet er formet som en forseggjort park, en kulturell forfinelse i kontakt med omliggende natur. Anlegget forholder seg til terrengets symmetri med koller på begge sider. Samtidig er anlegget åpnet mot hovedadkomsten og landskapsdraget mot Prestbekken i nord. Avdelingsbyggene er plassert på tvers av landskapet slik at det gis best mulig kontakt mellom omgivende natur og campus. Mellom hvert avdelingsbygg skapes det mindre og attraktive naturhager for opphold og rekreasjon. Avdelingsbyggene forbindes til fellesbygget med broer i 1. etasje og åpne arkader på terrengnivå. Hovedvestibylen eller sentralrommet med glasstak og glassvegger mot nord og syd oppleves som en forlengelse av campus.
Hovedtorget eller forplassen med hovedinngang er lagt til områdets naturlige senter mellom kollene og med utsyn mot nord, syd og adkomst i øst. Hovedadkomsten annonseres med adminstrasjonstårnet som fokus/ orienteringspunkt og de store felles undervisningsrom som teglmassiver i motvekt til dette. Bakenforliggende aluminiumsfasade skimtes i silhuett. Mellom hovedadkomstnivået (1. etasje) og campusnivået er det en etasje. Spranget mellom disse to nivåene er tatt opp i en bastion i betong. Samtidig som bastionen forklarer dette terrengspranget er den også med på å avslutte fellesbygget mot avdelingsbyggene samtidig som den tar opp omkringliggende terrengformasjoner.
Formgivning
Anlegget er i størst mulig grad delt opp i enkeltbygg for å redusere total volumvirkning. Mot campus annonseres bare avdelingsbyggenes gavler. De fleste bygger kun på 3 etasjer over terreng. Fellesbygget i aluminium på 4 etasjer brytes opp av omkringliggende bygg og trappetårn. Administrasjonsbygget på 7 etasjer er med på å markere anleggets adkomst med sin vertikale form i kontrast til øvrige og omkringliggende bygg, samtidig er det med på å gi en fjernvirkning av høgskolen i landskapet.
De fleste bygg har en enkel formgivning definert av de innvendige rom. Auditorier er gitt en friere form for å markere innholdets betydning.
Fellesbygget (bygg D) har fått aluminium som fasademateriale på grunn av sitt kunnskapsmessige og mer tekniske innhold i form av funksjoner som bibliotek og IT/media.
Sentralrommet eller hovedvestibylens glasstak er bølgende for å formidle overgangen mellom campus, sentralhall og naturområdet mot Prestbekken i nord. Det er forsøkt å gi byggene en plassering utforming som kan minne om det formale hieraki i en byplan med fremhevelse av kulturbygg, rådhus torv og park.
Materialbruk
Hovedmaterialet i anlegget er tegl. Det er valgt en lys rød tegl murt med baksiden fram da dette gir et noe mer rustikt preg. Fugen er avstemt mot teglfargen og lagt i liv med teglstenen. Som forbandt er det benyttet 10 skifts munkeforbandt med vending etter 5 skift. Dette gir en teglflate hvor man ikke kan lese systemet og gir således teglveggen et ensartet flatepreg. Videre er sorte tegl er sortert ut for ytterligere å styrke dette forholdet.
Foran vinduer i auditorier og trapperom er det benyttet spesialforbandt «gittermuring» (teglvegg hvor det er fjernet teglstein for innslipp av lys) for også å kunne holde teglflaten uten å måtte ta for store åpninger. Øvrige vinduer i teglveggene er tradisjonelle båndvinduer. Mellom vinduene hvor det er bakenforliggende konstruksjoner eller skillevegger er det benyttet sort tegl for å trekke vinduene sammen til en form.
Avdelingsbyggenes store undervisningsrom ligger mot nord med store vegger i glass og grafittlakkert aluminium. Disse funksjonene vil på grunn av dette annonsere sin virksomhet mot gangbroene. Likeledes har deler av administrasjonsbygget tilsvarende glass- og aluminiumsvegger for å lette dette volumet.
Fellesbygget i korrugert og sjøvannsbestandig aluminium er forsøkt gjort dimensjonsløst ved sin oppdeling og plassering av vinduer. Bygget er plassert opp på store betongpilarer og svever nærmest over campus og 1. etasjenivået.
Øvrige materialer benyttet utvendig er synlig betong i bastioner og forbindelsesbroer mellom avdelingsbygg og fellesbygg. Utvendige stålkonstruksjoner er galvanisert.
Interiørene er preget av nøktern materialbruk med vegger i malt gips, T-profilhimlinger og med vinyl på gulvene. I fellesarealer er det på gulvene benyttet lys grå terrasso med islag av sort granitt. Auditorier har vegger i bordforskalet betong, sorte vinylgulv og spilehimling i lønn. Frontvegger og stolrygger er også i lønn. Teglsteinen er trukket inn og rundt auditorievolumene samt inn i hovedkorridorer i avdelingsbyggene.
|
|
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |