Om Bjørvika og byutvikling i menneskelig skalaformat Det blåser friskt i Aftenpostens spalter om Bjørvikautbyggingen. Det handler mye om siktlinjer og akser. To leire vokser fram - en som samler seg rundt "parkplanen", en annen rundt "bassengplanen". Erling Okkenhaug deltar ikke aktivt i debatten akkurat på dette nivået. For Okkenhaug er spørsmålet: hva skjer med den nye bydelen Bjørvika når det kommer til realitetene. Okkenhaug har lang kamperfaring fra ulike frontavsnitt når det gjelder Oslo bys utvikling de siste 10 –15 årene. Mest sentral har han vært som leder av Allgrønn – et nettverk av folk som er opptatt av byutvikling – og den kampen Allgrønn har stått i spissen for med hensyn til å åpne Oslo mot sjøen. Kampen om Filipstad tør være alment kjent i denne sammenhengen. Vi har brukt 10 år på å frigi Oslos sjøside for byens befolkning, sier Okkenhaug. Havnevesenet har vært hovedmotstanderen. Til å begynne med var det ingen politiske grupperinger som var interessert i å drøfte Havnevesenets berettigelse. Det var en etat som man ikke skulle røre, selv om vi kunne påvise at Havnevesenet sløste enormt med sitt arealbruk. Nå har utviklingen siden gått fortere en vi kunne håpe på, slik at i dag slåss de politiske partier om å være mest fjordby- eller sjøbyvennlig. Dette er flott, og Bjørvikaplanen er en konsekvens av denne nye erkjennelsen av at det går an å åpne byen mot sjøen. Vi deltar altså ikke så aktivt i den mer akademiske debatten mellom arkitekter, byplanleggere og andre fageksperter om akser og andre høytflyvende ting som tilhører byplan på modellnivå. Det avgjørende problemet er hva som skjer på bakkenivå den dagen eiendomsinvestorene og entreprenørene kommer på banen, og hvilke betingelser de har fått til å sette i gang på. Vi har all grunn til å forvente at disse aktørene vil årelate den gode idéen Bjørvikautbyggingen i utgangspunktet er. Disse byutviklingens hurtigtog har aldri vist noen dannelse noen gang i byggeri i Oslo etter krigen. Deres målestokk har vært og er profitt og volum. Eiendomsinvestorer flytter penger, de bygger ikke samfunn. Jeg minner her om overinvesteringer og krise for byggebransjen på slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-tallet. Det var til slutt samfunnet som måtte betale regningen. Jeg er redd for en lignende bonanza når det gjelder Bjørvika hvis ikke politikerne lager strenge styringsverktøy for å ivareta heleheten, les: befolkningens interesser, samfunnets interesser. Det er kun politikerne som kan være aktor for byen Oslo med for eksempel strengere rammer og lovgivning for hva man kan tillate. Når man ser på byplanskartet for Bjørvika slik det nå foreligger, ser man at det er antydet store volumer og dette blir aldri bra for mennesker som skal bevege seg på bakkeplan. Hvorfor er folk trukket til Grünerløkka og Frogner? Ett av svarene er at her er det forståelige byrom, forståelige kvartaler hvor hvert kvartal består av flere enheter – altså et kvartal er ikke lik én bygning. Jeg har ikke sett at noen som jobber med byutviklingen av Bjørvika, forfekter slike tanker og synspunkter. Fra mitt ståsted ville det ha vært en selvsagt ting at en Bjørvikaplan skulle inneholde forslag om å stykke opp tomtene i flere eiendommer, flere bygårder, skape menneskelige skalaformater. Her vil jeg trekke fram eksemplet med Storebrand som fikk lov til å reise sitt nye hovedkontor med pompøst hovmot som en bastant vegg mellom Aker Brygge og Ruseløkka. Allgrønn kjempet imot dette prosjektet, både som idé og i den form det fikk. På det tomteområdet som Storebrand fikk til disposisjon, kunne det ha vært bygget 15, kanskje 20, bygårder i stedet for en vegg! En ide som naturlig ville bundet Aker Brygge og Ruseløkka sammen. Slik jeg ser det behøver man ikke være mye til økonom for å anta at 15 bygårder i et så attraktivt område, ville ha vært mer verdt enn det administrasjonsbygget som nå står der. Jeg hevder rett og slett at det er bedre business å stykke opp. Det forundrer meg at ikke eiendomsinvestorene innser dette. Men slik er det altså ikke. Hvis de store entreprenørene kjøper en tomt av betydelig størrelse, fører de opp fortere enn svint store volumer; mange tusen kvadratmeter for utleie eller salg er ledetråen. Min interesse for byutvikling og arkitektur, ble for alvor vekket da jeg tidlig på 80-tallet fikk et informasjonsoppdrag for utbyggerne av Vaterland og Grønland. Jeg ble svært forundret over at de ikke kunne fortelle meg hva de skulle bygge - jeg skulle jo lage formidlingen om dette - men antall 100.000 kvadratmeter var de svært bevisste på. La meg føye til siden vi er på disse kanter, at det at Oslo Plaza ble dobbelt så stort som bygget i utgangspuntet var planlagt til, er en skandale. At det er de store entreprenørene med sine eiendomsselskaper som utvikler byen på sine premisser, ser vi mange eksempler på. Ta det som nå skjer på Majorstua. Philips-bygget ble revet, og hva fikk vi i stedet? Jo, et enda verre bygg som jeg ser det. Stiftelsen Byens Fornyelse lanserte et alternativt forslag for en menneskelig byutvikling for tomteområdet, noe som ikke interesserte bynes politikere i det hele tatt. Og det er dessverre mange flere eksempler på at det er kvadratmetrene og profitten som rår. Trist er det at arkitektene er med på dette. Så er det da heller ikke noen stor tradisjon for å bygge byrom og fellesskap, sammenhenger i Norge. Artkitektene deltar i å få bygget objekter som oftest står og roper til hverandre på hvert sitt gatehjørne, mens rommet i mellom kommer i klemme. Det er her den store utfordringen ligger når det gjelder Bjørvikautbyggingen - å konstruere byrommene slik at det kan skapes mangfold, samtidig som vi får den nødvendige intimitet. Det må bygges i menneskelige formater, byrommene må aktiviseres på fortausnivå. Vil vi kunne lykkes med å få dette til? Det avgjørende spørsmålet er om byens befolkning gjennom sine politiske representanter vil kunne få den kunnskap og det ordforråd som skal til for å stå i mot arkitekter, investorer og byggekåte entreprenører. Prince Charles har gjennom sine 10 prinsipper for gode bymiljøer, laget en plattform som kan anvendes med stort utbytte på Bjøvikautbyggingen. Språkbruken, hvordan man formulerer seg i debatten, vil være avgjørende viktig. Hvem som helst kan hevde at ja, vi bygger menneskevennlig, vi ivaretar miljøet, osv. Det er lett å la seg lure trill rundt av fagekspertisen som behersker språket med ord som akser, siktlinjer, osv. Allgrønn vil se det som svært viktig i tiden fremover å være folkets nettverk, prøve å utruste Oslo-borgerne og politikere med språket, argumentene som vil kunne være med på å formulere noen kravspesifikasjoner for hva menneskevennlig byutvikling skal tuftes på. Vi vil fortsette vårt arbeide for å vise at det slettes ikke må være slik at det er pengene som rår. Oslo er folkets by og ikke noen kjappe investorers lekegrind.