Med nærhet til stedet og byggeoppgaven






Arkitekt Nils Henrik Eggen


http://www.eggen-arkitekter.no/

Da arkitekt Nils Henrik Eggen (f. 1931) ble utropt til æresmedlem i Norske Arkitekters Landsforbund, under Arkitekturdagen til NAL i Trondheim 3. november i fjor, Eggens hjemby, var applausen i den fullsatte salen i Nova kino unison og langvarig.

Enigheten i yrkesgruppen er stor når det gjelder Eggens unike posisjon i de siste førti-femti års byggekunst her i landet. Han tilhører toppsjiktet i moderne norsk arkitektur, til tross for sin stillfarne og jordnære byggemåte. Eller kanskje nettopp derfor; det går en linje fra arkitekt Knut Knutsen (1903-1969) til yngre yrkesutøvere innenfor samme «skole» – med Sverre Fehn som retningens ypperste representant – som forener det regionale med det modernistiske. Deres arkitektur er «norsk» og samtidig internasjonal.

Undertegnede fikk en samtale med Eggen i løpet av Arkitekturdagen, etter en omvisning i den gjenoppbygde Erkebispegården og i Nidarosdomens besøkssenter, begge tegnet av Eggen Arkitekter AS, vi satt i Café Ni Muser som ligger i domkirkens nabolag.

Nils Henrik Eggen, utdannet ved NTH i 1957, var blant annet ansatt hos Trondheim-arkitekten Herman Krag og hadde et par års praksis i København før han startet egen virksomhet i trøndernes hovedstad i 1963. Lenge drev han et enmannskontor, og levde en stund fra hånd til munn, men gradvis økte oppdragene og kontorets bemanning, i dag har Eggen Arkitekter seksten ansatte og arbeider med et bredt oppgavespekter.

– I en omtale i bladet Bygge­kunst i 1988, under tittelen «Nærhetens arkitektur», kal­ler Ulf Grønvold din stil for «nordisk modernisme med kraftfulle volumer». Og han beskriver ditt «beherskede formspråk og… innlevelse i stedet og oppgaven». Hva syns du selv om denne karakteristikken?

– Allerede i studietiden beundret jeg finnen Alvar Aalto og svensken Gunnar Asplund, svarer Eggen, og Knut Knutsen satte jeg også meget høyt. Og de to årene i Danmark, hos Eva og Niels Koppel, hvor jeg samtidig kunne studere Arne Jacobsens byggverk, gjorde nok sitt til at jeg fikk sans for den nordiske enkelheten fremfor det spektakulære.

– De første ti årene tegnet du flere skoler, blant annet arbeidet du lenge med sentralskolen på Oppdal som etter hvert utviklet seg til et omfattende anlegg med idrettsbygning, samfunnshus, svømmehall og utvidelse av barneskolen.

– Ofte følger det ene oppdraget til det neste, jeg vet egentlig ikke hvorfor vi fikk så mange skoleoppgaver. Ørlandet ungdomsskole sto ferdig i 1970, året etter Sjetne skole, og en rekke andre skoler skulle komme. Men i denne perioden tegnet vi også Kautokeino fjellstue og Lappoluobbal fjellkirke.

– Ulf Grønvolds artikkel skildrer hvordan skolene dine endret seg, for eksempel var den åpne skoleplan populær en tid for deretter å bli erstattet av de mer kombinerte grendeskolene. Og så trekker Grønvold fram din epoke som «strukturalist», kan du si noe om denne retningen i arkitekturen?

Nils Henrik Eggen forteller om arkitektenes interesse for industrialisering og prefabrikasjon på 1970-tallet, og nevner Lund & Slaattos Veritas-bygg i Oslo i 1976 og dansken Henning Larsens NTH-bygning på Dragvoll fra 1978 som eksempler på denne systematiserte bygge­måte.

– Men ifølge Grønvold var du tidligere ute, fordi alle­rede «i 1975 ble det egentlige pionérarbeid i norsk strukturalisme ferdig, nemlig Bygningsingeniøravdelingen på NTH», prosjektert i 1968-1969.

Dette lave anlegg med kvartalsmønster og lysgård består av kraftige betongrammer, fint modulert, og bygningen ligger følsomt plassert i terrenget med de grønne skråningene opp til Gløshaugen i behold. Men strukturalismen «ble et intermesso i Eggens produksjon», konkluderte Grønvold i sin artikkel. «I Olavsgården, et kurs- og konferansesenter fra 1982, har han vendt tilbake til den nordiske modernismen som han praktiserte i sine tidligste arbeider. Men noe tilbakeskritt i kvalitet er det ikke. Det er snarere et av Eggens fineste og mest gjennomarbeidede byggverk.»

Olavsgården i Trondheim er også en av mine favoritter, kan jeg fortelle mitt intervjuobjekt, en U-formet teglbygning med et atrium som åpner seg mot sør-vest. Hovedkonstruksjonene er i armert betong, omsluttet av murvegger og treverk, og takene er tekket med brunrød teglstein.

I 1986 sto Kolstad kirke sør for Trondheim ferdig, intimt lagt inntil en kolle i naturområdet, oppført med hvitmalte og pussede teglmurer og laminerte trekonstruksjoner, og taket er båndtekket, et annet eksempel på Eggens harmoniske arkitekturspråk. Blant andre fremragende arbeider vil jeg trekke fram Havstein bo- og servicesenter på Byåsen fra 1994, gruppert rundt et tun, og atter en gang er mursteinen dominerende, med beiset trepanel i de åpne partiene. Og slik kunne man fortsette å ramse opp bygg­verk som omsorgsboligene ved Rennebu Helsesenter, idretts- og konferansehallen Trondheim Spektrum og en serie boligområder fra Belbuan i 1993 via studentboligene i Christian Frederiks gate til tilsvarende studentboliger i Singsakerbakken.

I kontorets egen dokumentasjon av arbeidene til Eggen Arkitekter AS fra 1963 til 2003 er prosjektene inndelt i åtte tematiske områder: plan, undervisning, helse og omsorg, kultur og idrett, bolig, næring/industri, interiør og rehabilitering. Stikkordene antyder hvor allsidig arkitekt­yrket kan være, og selv legger Nils Henrik Eggen til at kontoret for tiden er inne i sluttfasen med en videregående skole på Bjugn og et sykehjem og et boliganlegg på Havstein. Men nå er det intervjueren som dreier samtalen over til de to bygg­verkene vi nettopp har besøkt, Erkebispegården og Besøkssenteret, begge tilknyttet Nidaros Domkirke.

Erkebispegårdens sør- og østfløy er blitt gjenoppbygget etter brannen i 1983, og sto ferdig til Trondheims 1000-årsjubileum i 1997, med nybygg tilpasset det eldre anlegget «i form, skala og tyngde, men fremstår samtidig som moderne elementer med et formspråk som tilfører omgivelsene nye kvali-teter» (fra arkitektens egen beskrivelse). Slik opplevde også undertegnede denne respektfulle og samtidig djerve restaurering, en innsats som ble beæret med prisen Årets museum i 1998 og den nasjonale Murverksprisen i 1999. Anlegget rommer nå blant annet konserthall og flere museumsrom for utstil-linger av arkeologiske funn, skulpturer osv. En vesentlig utfordring for arkitekten har vært av klimateknisk og belysningsmessig art. Også utformingen av den store plassen, sammen med landskapsarkitekt Bjarne Aasen, inngår i det ansvarsfulle arbeidet.

En like krevende oppgave må det ha vært å tegne det nye Besøkssenteret på tomten for det tidligere verkstedet til domkirken, der restaurerings­arbeidet pågikk fra 1914, et prosjekt som ifølge Nils Henrik Eggens egne ord skulle uttrykke vår tid og dessuten – med ydmykhet overfor bygningsarven – tilføre Nidaros Domkirke noe nytt.

– Vi ønsket å gjøre vestfronten rikere, sier Eggen, ved å bygge et moderne besøksanlegg inn i en historisk sammenheng. Det krever balanse i volum, materialbruk og farger. Vi underordnet oss selvsagt domkirken, men vi hermet ikke dens formspråk.

Eggen forteller at han eller en av hans medarbeidere var på byggeplassen hver dag, fordi detaljeringen var viktig, det er ikke nok å levere fra seg tegninger. Kontakten med personene som utfører bygningsarbeidet er avgjørende for det ferdige resultat.

– Derfor er jeg ikke så glad i totalentrepriser, innrømmer Eggen, man mister lett kontrollen som arkitekt, i mine øyne er det viktig at vi styrker tillitsforholdet mellom aktørene ved tegnebordet og entreprenøren.

På spørsmålet om hvor samtidsarkitekturen er på vei svarer Nils Henrik Eggen at det skjer mye spennende i norsk byggekunst for tiden, for eksempel er han begeist­ret for Jensen & Skodvin Arkitektkontors kirke på Mortensrud i Oslo og deres kloster på Tautra i Trondheimsfjorden.

Selv oppfatter han seg fortsatt som regionalist, og legger vekt på arkitektens nærhet både til stedet – altså tomten – og til oppdragets art og dets brukere. Byggherrene må forstå at arkitektarbeidet krever tid til kontemplasjon og eksperimentering, og den tverrfaglige kommunikasjonen er av stor betydning. Vår tids byggeboom og heseblesende prosjekteringstempo kan lett føre galt av sted, avslutter Nils Henrik Eggen i det undertegnede legger merke til at kulturminister Trond Giske blir intervjuet ved et av nabobordene i Café Ni Muser.

Det hadde vært fristende å spørre Giske om han – i likhet med forgjengeren Åse Kleveland – er opptatt av arkitektur som kulturfenomen, men det ble med tanken. Arkitekt Eggens siste ord, før vi brøt opp, handlet om behovet for stillhet og ro omkring et arkitekturoppdrag. Tid til å nærme seg opp­gaven langsomt, og etablere en fruktbar dialog med alle involverte parter, noe han mente at mange oppdragsgivere nå er i ferd med å forstå. Tross boomen og de mange truslene mot håndverket i vår hektiske og sektorpregede tid.


Klikk for større: