Arkitektur som fortelling, del 2
LPO 1984. Fra venstre Ola Aasness, Bente Kleven, Pål-Henry Engh og Lars Haukeland. Bente Kleven var LPO’s første ansatte, senere parner.

Alle bilder: LPO


http://www.lpo.no/

Av Jan Carlsen

Arkitekt Pål-Henry Engh, som sammen med Lars Haukeland og Ola Aasness etablerte LPO Arkitektur & Design AS i Oslo i 1983 (se www.lpo.no), fortsetter her beretningen om sitt eget og kontorets arbeid gjennom drøyt to tiår. Også denne gang tar han utgangspunkt i arkitekturens fortellende egenskaper, de narrative aspektene ved bygninger og steder, betraktet historisk og i samtiden. En rekke undersøkende og illustrerende oppdrag, i tillegg til selve hustegningen som selvsagt er LPOs primære oppgave, har gitt Engh og kontoret anledning til å formidle byggekunst til faggrupper, politikere og det arkitekturinteresserte publikum.

- Rapporten «Historiens avtrykk» som dere lagde for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune i 2002, var vel en slik tolkende byfortelling?

- Undersøkelsen inngikk i utarbeidelsen av Kommunedelsplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo, sier Pål-Henry Engh, og vi beskrev hovedstadens urbane og arkitektoniske særpreg ved å foreta fire vandringer gjennom indre Oslo. Turene startet i ytterkantene Ekeberg, Sinsen, Ullevål Hageby og Frognerparken, og beveget seg innover mot sentrum. Vi registrerte hus og bebyggelser, drøftet hva man bør bevare – for vår felles hukommelses skyld – og hvor fornyelse kan finne sted. Oslo er mange slags «historier» med ulike avtrykk, både de gjennomført vellykkede, men også rester av større utopier som ikke lot seg realisere som opprinnelig tenkt. Tida gikk. Nye idéer overtok. Oslo ble brokete og sammensatt i sitt egne særegne bilde. Idéene var ofte store, byen for liten. Sånn er det fortsatt. En endring hvor ikke bare byen men også tolkningene, verdiene og fremtidsbildene er i stadig forandring.

- Kom dere fram til en overordnet strategi?

- Vi må verne om og foredle byens sammensatte karakter, dyrke mangfoldet, og ha gode argumenter når noe skal rives. Arkitektur er mer enn stil, spørsmålet om kvalitet har også kulturelle og sosiale implikasjoner. Rapporten pekte ikke ut bestemte hus, men tok for seg byrom, strøk og ulike landskapsfenomener. Slike utfordringer har LPO satt pris på å jobbe med, i grenselandet mellom personlig engasjement og profesjonell kunnskap. Dette kommer til nytte når vi i dag leverer utkast til regulering og utbygging av områder som f. eks. Sørenga, Filipstad og Ensjø.

Arkitekt Engh er en entusiastisk Oslo-patriot, oppvokst på Østkanten og i lang tid bosatt på Grünerløkka. Han henviser til byens brede internasjonale kontakt som hovedstad, nevner mellomkrigstidens byplansjef Harald Hals og hans futuristiske bok «Drømmen om Stor-Oslo», og snakker innlevende om byoppfatninger som lever videre i hodene våre. Det handler om å fremkalle positive bilder, skape visjoner. Selv om Oslo er relativt liten – og kanskje ikke har nok folk til å fylle alle prosjektene som for tiden lanseres på det umettelige markedet – er det viktig å diskutere byens identitet i denne transformasjonens epoke. Igjen trekkes et historiearbeid fram, utstillingen «Hundre års nasjonsbygging» som i høst ble vist i Oslo med LPO som utstillingsarkitekt, en kavalkade over landets offentlige byggeri siden 1905. En bok med samme tittel er nylig utgitt (Pax Forlag), Engh poengterer at utstillingens intensjon var å dokumente hvordan arkitekturen befinner seg i permanent forvandling, nært knyttet til samfunnets utvikling.

- LPO Arkitektur & Design har fortalt flere slike historier.

- Jeg vil nevne utstillingene vi produserte for Oljemuseet i Stavanger, pågående oppdrag i forbindelse med nytt museum på Svalbard og Falstad-senteret i Trøndelag. Spranget er stort fra Nordsjøens miljø via sagaen om Svalbard til 2. verdenskrigs fanger og dagens menneskerettigheter, men når alt kommer til alt dreier det seg om å gestalte – scenografisk og i rom – en vesentlig fortelling. Det samme gjorde kontoret da vi i 1994 tegnet en liten paviljong ved stranden i franske Normandie; vi regisserte hendelsene under D-dagen og dokumenterte de alliertes seier over Hitler-Tyskland, mediet var film på ni lerreter projektert på veggene i en nedgravd bunker. Som utstillingsarkitekt presenterte vi soldatens opplevelser, ragnarokket – og den befriende stillheten etterpå med utsikt over stranda der det egentlig skjedde.

- Folk flest er neppe klar over at en arkitekt mestrer et så bredt register; en standhaftig myte går ut på at arkitekter er formbesatte fasademakere.

- Min erfaring er at de beste resultater springer ut av et fruktbart tverrfaglig teamwork, sier Pål-Henry Engh, aktørene i prosjekterings- og byggeprosessen er mange, og viktig her blir respekten for og tilliten til andre faggrupper. Enten LPO driver med programmering – blant annet har vi hatt slike utredende oppdrag for Kulturhistorisk Museum, kunsthøyskolene i Oslo og Bergen, Stavanger teater- og konserthus og Nasjonalmuseets utbygging av Tullinløkka – eller store planoppgaver og byggeprosjekter, må man fungere som «poteten» og være anvendbar til mye forskjellig.

Gjennomsnittlig har LPO omlag 65 oppdrag til enhver tid, store eller små, og med ca. 40 ansatte sier dette sitt om kontorets kapasitet og mangesidighet. Arkitekt Engh beskriver det aktuelle arbeidet, fra et konferansesenter på Nesodden og en områdeplan for et kvartal på Grønland i Oslo til idéer for bruksendring av restaurant Tostrupkjelleren eller utformingen av ny inngangsdør for Riksadvokaten. I begynnelsen av 1990-årene var det nedgang i byggebransjen, da ble LPO redusert til ti arkitekter, men så vant kontoret konkurransen om Rena leir i Østerdalen i 1996, hvor Hæren skulle samlokalisere sine enheter, og resultatet ble en hel militær «landsby» med omlag femti bygninger.

- Rena leir er større enn Røros, opplyser Engh, et lite samfunn, vi hadde et byplangrep og satset på trearkitektur inspirert av gårdene i regionen, arbeidet pågikk fram til ferdigstillelsen i 2005.

Før Rena leir tegnet LPO det lovpriste Astrup Fearnleymuseet i Oslo, innviet i 1993, og et annet større oppdrag var Nationaltheatret stasjon i samme by, landets nest største trafikknutepunkt for skinnegående transport, med et sparsomt arkitektonisk inngrep men tilstrekkelig til at dagslys ble sluppet inn i stasjonshallen.

- Vårt motto for konkurranseprosjektet var «Next to nothing», sier Pål-Henry Engh, vi gjorde så lite som mulig bygningsmessig sett. På en T-skjorte kontoret har fått fremstilt står det «Form som funker», og dette symboliserer kanskje hva LPO representerer faglig. Ikke nødvendigvis det visuelt spektakulære, men en kombinasjon av funksjonalitet og god formgivning. Samme ambisjon hadde vi med det statlige kontrollområdet ved Svinesund, en tollstasjon mellom Norge og Sverige hvor det ekspideres én trailer hvert tredje minutt døgnet og året rundt, en logistisk utfordring som krevde et enkelt kjøremønster og praktisk gruppering av bygningene. Å tegne kulturhus er åpenbart en annen LPO-spesialitet. Det kombinerte kultur- og rådhuset i Arendal, som åpnet i sommer, har fått strålende omtaler. Liknende byggverk er tegnet på Jessheim og i Lørenskog og Kirkenes, og Svalbard står for tur. Slike prosjekteringsoppgaver forutsetter i særlig grad at arkitekten kommuniserer nært med byggherren og brukerne, understreker Engh, en arkitekt er ikke enerådende, men det hender at en oppdragsgiver ikke skjønner arkitekturarbeidets betydning. Da kan det være vanskelig å oppnå et vellykket resultat.

Møllebyen i Moss, som LPO mottok den gjeve Statens Byggeskikkpris for i 2003, et transformert industriområde, er blant kontorets mest omtalte prosjekter nettopp berømmet for forbilledlig samarbeid mellom private og offentlige aktører. Og et ferskt eksempel er konkurransen om Kunnskapsparken i Drammen, som LPO vant sammen med Kristine Jensens Tegnestue i Danmark tidligere i år, en høyskole og et bibliotek på 20.000 kvadratmeter som allerede er under bygging, det største huset kontoret for tiden har under oppførelse.

– En fin prosess, konstaterer arkitekt Engh, hvor både byggherren og entreprenøren er lydhøre og selv bidrar med kreative innspill. Sjølyst i Oslo, som vi vant i konkurranse i 2001 er under bygging, prosjektert sammen med 4B Arkitekter, omlag 500 leiligheter i alt. Andre aktuelle prosjekter er kjøpesentre på Jessheim og i Lørenskog, et nytt Ibsen-Hamsun-senter i Grimstad, og flere boliger i Moss og på Røa bare for å nevne noe av det som foregår på tegnebordet vårt for øyeblikket.

- LPO Arkitektur & Design fyller 25 år i 2008, har du gjort deg opp noen tanker om hvor bybyggingen er på vei?

- Mobilitet og tilgjengelighet blir stadig viktigere. Den såkalte bybevisstheten går langt utover kommunens historiske grenser. Fjordbyen begynner egentlig i Moss. Sjøl bor jeg i dag på et jorde i nabokommunen Frogn, og har egentlig flytta til en større by enn den jeg bodde i på Grünerløkka..

- Og byggekunsten?

- Jeg opplever mye av den nyfunksjonalistiske minimalismen som en klisjé, svarer Pål-Henry Engh, men mange arkitekter søker nå andre og mer levende arkitekturuttrykk. Kanskje er det nettopp gjennom det tverrfaglige samarbeidet og nye prosesser at en annerledes arkitektur vil utfolde seg. Arkitektur formes av tiden man lever i, slik har det alltid vært, og også våre oppfatninger og verdisyn forandres uavlatelig.

- Men arkitekter flest er motstandere av å herme historiske stilarter, det man kaller kitsch. Hva er din mening om etterapingen?

- Her kan vi ta den omstridte småhusplanen for Oslo som eksempel, avslutter arkitekt Engh, fortettingen i villastrøkene. Intensjonene med den handler om skala og typologi som både er moderne og samtidig tilpasser seg eksisterende bebyggelse, ikke nødvendigvis harmoni og historiserende stiluttrykk. Hva slags estetikk vi får om ti eller tyve år, er det umulig å bestemme i dag. Sånn bare må det være. Et fremtidsbilde som ikke åpner seg mot det ukjente, vil alltid være bundet i samtidas verdisyn og fort bli avleggs.

Klikk for større: