De Rivertzske bygningskomplekser på Sagene og Tøyen –
tidlig sosial boligbygging i det 20. århundre
«Morn Reidar, lenge sea sist. Å harre blitt ta deg a?» «Fløtta te River’n i høstes» «------- Jøss! Blitt storkar nå’a? Helser vel ikke på en gammel kompis som meg lengre? Ja, ja vi bor nå i det samma gamle høle nerpå Tøyen. Du veit jo åssen det er der sku en tru». «Ja du veit Tobben ------- det var som å komma te himmer’n oppå River’n, eget kjøkken, dusj
----- og WC a’gitt. Harru hørt på makan. WC for sæ sjøl? Men du ska veta det Tobben, vi er like gode kompiser for det. Vi er ta samma slaget, vokst opp på Tøyen begge to».

Man kan godt tenke seg en samtale i den duren. Å komme for eksempel fra en av de tett befolka gråbeingårdene og annen bakgårdsbebyggelse på Tøyen og andre steder på østkanten med ett rom og kjøkken og do i gården og opp til Det Rivertzske Kompleks, eller River’n som det raskt ble kalt, må ha vært en formidabel forandring. Ett rom og kjøkken var vanlig bostandard for en arbeiderfamillie omkring første verdenskrig og langt opp i mellomkrigstida. Det var store ungeflokker og leiegårdene var bygd i karré, det vil si rundt et indre gårdsrom, hvor det må ha vært et yrende liv. Det var trangt over alt. Man skubba seg nærmest på hverandre, og et rolig privatliv var umulig å etablere. Kjeftinga satt sikkert løst. Den var vel som regel ikke alt for hatefull, men sikkert krydra med både sarkasme og humor. Man kan tenke seg at ordvekslinga kunne nå de helt kunstneriske høyder. Det er sagt av kloke hoder at fornyelsen av et språk alltid har sin opprinnelse i «folkedypet», ikke fra et etablert borgerskap. Mange store forfattere fant sin språkmelodi fra denne dagligtalen. Vi kan nevne Hamsun og Strindberg i Norden, Ferdinand Céline i Frankrike. Går vi lenger tilbake i tid, nevner vi blant annet Dante og Luther som forandret sine lands skriftspråk ut fra den samme prosess.

River’n er et eksempel på tidlig sosial boligbygging. Står man nær Lindern og ser mot Sagene kirke med skolehagene i forgrunnen, vil man se et langstrakt boligområde. Gårdene går parallelt og frittstående i flere rekker. Anlegget skiller seg ut fra omgivelsene. Det strekker seg fra Dannevigsveien, langs Uelands gate skrånende ned mot byen og fjorden. Å stå en vårkveld før mørket kommer for fullt og glane nedover fra toppen av Uelands gate, viser Oslos unikt vakre beliggenhet. Arkitekt Kristen Rivertz er mannen bak det boligområdet vi omtaler.

På Tøyen, nedenfor Munchmuséet, ligger et annet boligkompleks. Det er betydelig mindre enn River’n. Et litt trenet øye vil antagelig ane at også her er arkitekt Rivertz opphavsmann, og det stemmer.

Arkitekt Kristen Tobias Rivertz (1862-1973)
Kristen Rivertz ble født i Hemnes i Nordland i 1862. Hans far var bonde, lærer og organist. Moren er i vår kilde bare nevnt ved navn.

Ved salg av nordlandsfæringen sin fikk han startkapital til å gjennomgå Kunst- og Haandverkskolen i Kristiania fra 1883. Etter 10 års studie- og læretid begynte han sin selvstendige arkitektpraksis.

I årene før og etter sekelskiftet reiste han en rekke større bygårder i Kristiania. Dette var i stilforvirringens tid, og byggene bærer preg av en søken etter en mer enhetlig stil. En merker imidlertid klare innslag av jugendelementer. Etter den store bybrannen i Ålesund i 1904, fikk han i oppdrag å delta i gjenreisningen, til dels sammen med arkitekt H. Jürgensen. Hans verk fra disse årene viser et klart jugendpreg. Etter endt oppdrag der, vendte han tilbake til hovedstaden. Rivertz’ sterke sosiale engasjement ga seg etter hvert uttrykk i hans virke innen sosial boligbygging.

Det er sagt om nordlendingen at han syter og klager, men er samtidig manisk optimist. Hos Rivertz må dette ha gitt seg utslag i en glødende debatt- og polemikkvirksomhet omkring sosial boligpolitikk og andre spørsmål i tiden. Mye av dette kan spores i dagspressen fra mellomkrigstiden og i hans bok: «Bolignød, boligpolitikk og boligkultur», Oslo 1934. Optimismen kan spores konkret i hans reising av boliger, sosiale boliger som til dels var langt forut for sin tid og som samtidig bidro til en formidabel forbedring av bobilkårene for mange som kunne flytte fra den usle bakgårdsbebyggelsen i byen.

Sagene og Tøyen
Boligprosjektene var et av de første viktige bidrag til å løse hovedstadens boligproblem etter at byggevirksomheten hadde stått stille i ti år. I årene 1910-11 ble det bygget 116 nye leiligheter. Tilflyttingen i samme periode var 4600 personer. Fram mot 1900 var så og si all boligbygging i privat regi. Dette tvang fram kommunal boligreising og støtte til privat bygging. «A/S Kristiania Byggeselskap for småleiligheter» gjorde det mulig for Rivertz å gjennomføre sine idéer.

Komplekset på Sagene, som ble påbegynt i 1911, består av 15 bygninger med opprinnelig 30 leiligheter i hver, 24 med ett værelse og kjøkken, 6 med to værelser og kjøkken. De var planlagt slik at de to typene leiligheter lett kunne slåes sammen ved behov, noe som i stor grad har skjedd etter hvert. Innflyttingen foregikk gradvis i takt med utbyggingen. Ved full ferdigstillelse i 1914 bodde det ca. 2700 mennesker i komplekset.

Dette boligområdet representerte noe epokegjørende nytt både i Norge og ellers i Europa hvor denne løsningen første ble vanlig i 1920-årene. Byggene ble formet som 5 frittstående og parallellstilte husrekker i 3 etasjer i lengderetning nord-syd og med brede grøntanlegg i mellom. Dette reguleringssystemet slipper til lys og luft overalt. Rivertz ville bort fra de trange og mørke bakgårdene. For første gang i vanlige leiegårder var det WC og dusj i alle leiligheter.

Komplekset på Tøyen er stort sett bygget etter samme konsept. Husene befinner seg like ved Munchmuséet. Boligområdet stod ferdig ett par år etter det på Sagene. Det består av tre lamellblokker på 3 etasjer, parallelle med en knekk i hver ende, et visuelt spennende trekk. 2 andre leiegårder i komplekset skiller seg ut. De er bygget inn i kvartalbebyggelsen like ved og er på 4 etasjer. Alt i alt ble det her bygget 195 leiligheter. Halvparten var to-roms.

Man skulle tro at slike boligkomplekser ble til kjedelig og monoton arkitektur. Det er ikke tilfellet. Med Rivertz’ faglige dyktighet og hans bakgrunn i jugendstilen, ble utformingen spennende og variert med jugendelementer i en harmonisk balanse. Sammen med grøntanleggene ligger de der fremdeles i dag som vakre innslag i Oslo-arkitekturen. Husene er godt vedlikeholdt.

Debatt
Rivertz’ epokegjørende boligbygging ble en tidsmessig parentes selv om den i høy grad pekte langt inn i fremtiden. Onde tunger kalte leiegårdene «verpekasser». De følgende år kom den engelske hageby- og egne hjem-tankegangen i forgrunnen. Senere vendte man tilbake til en klassisk planlegging med akser og symmetriske plassdannelser. Dette falt Rivertz tungt for brystet. Han kritiserte dette ut fra en neglisjering av virkelig sosial boligbygging og understreket sterkt at den nye byggeformen ble 4 til 6 ganger dyrere enn hans konsept. En årelang debatt fulgte, en debatt som kulminerte i hans bok fra 1934 hvor en aldrende og bitter Rivertz kritiserte nyklassisimen for å gi oss «Akropolis og Brandenburgertor» i stedet for rimelige boliger.

Vår splittede hovedstad
Gjennom Rivertz’ sosiale boligbygging ser vi atter byen med de mange overraskelser. En mann fra midnattsolens land ga liv til en ultramoderne urvan idé, en idé som den gang omkring 1910, stort sett befant seg i hoder og på tegnebrett ellers i Europa og USA.

Boligandelene er en stolthet for Oslo, denne byen som er så sammensatt at det grenser til svimmelhet. Her finner vi originalitet, skjønnhet og dristighet sammen med skjærende grimhet og rot i en vollage man ikke finner i byer det er «naturlig å sammenligne seg med». Byen er full av parkeringsplasser med der tilhørende gavlvegger etter riving i ellers vakre fasaderekker. Flere tiår kan slike hull ligge for å tjene bilen. Man ser brokker av reguleringsplaner. En speilkoloss på 30 etasjer, Plaza Hotel, ligger et steinkast fra et gateløp (Tøyengata) med verneverdige hus i 1 og 2 etasjer, hus fra 17- og 18-hundreårstallet. Vi kan fremvise provisorier som nesten har blitt en fast del av bybildet. Dette faller sammen med en manglende kontinuerlig bypleie, noe som burde være like naturlig som at et menneske vasker seg og pusser tennene hver dag. Hovedstaden kunne hatt stor nytte av en kommunal etat for bypleie med ansvar for design og løpende vedlikehold av detaljer i det felles byrom. Byen har heldigvis en favnende og vakker natur som innramming, noe som sletter og demper det heslige. Fjorden ligger vid og befriende utover. Innseilingen til Oslo en sommerkveld er eventyrlig vakker.

Den er byen med de mange hjerter: Det likegyldige hjertet, steinhjertet og det varmt bankende. Det krever tid, kjærlighet og ikke så lite har å leve i harmoni med alt dette.

Allerede i 1880-årene må Hamsun ha opplevd noe av det samme, skildret i romanen «Sult» hvor helten til slutt flykter i all hast fra Kristiania ved å ta hyre på en båt til England: «Ute i Fjorden rettet jeg meg op, vaat av Feber og Mathet, saa ind mot Land og sa Farvel for denne Gang til Byen, til Kristiania hvor Vinduerne lyste så blankt fra alle Hjem».






Klikk for større bilder